Er vi blitt for løsningsfokuserte?
Jeg savner litt mer problemorienterte folk. Ser at stadig flere rundt meg er blitt løsningsorienterte. Men i iveren over en løsning som vokser i omfang, så er det fort gjort å glemme hva som var problemet.
I både små og store utredninger så har jeg opplevd mer enn en gang at man glemmer litt av problemet man skulle løse. Gode ideer dukker opp, og løsningen utvides i litt vilkårlige retninger.
Etter hvert går tiden og løsningen lever mer og mer sitt eget liv. Noen prosjekter bruker år gjennom konsept- og planleggingsfasen. Det gjør at problemet kan skulle løses er gått i glemmeboka, og løsningen har fått selvstendige bein å stå på.
Det er sjeldent jeg blir lykkelig over å finne instrukser, men den dagen jeg fant utredningsinstruksen, så ble jeg oppriktig glad! I all sin enkelhet, så stiller instruksen krav til seks spørsmål som må besvares:
- Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
- Hvilke tiltak er relevante?
- Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
- Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
- Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
- Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?
Det jeg liker aller best er spørsmål nummer 1. Hva er problemet?
I tillegg til minimumskravene til utredningen, så er det også satt et maksimumskrav. Eller et krav om forholdsmessighet: Kravene til utredning og ressursene som brukes på utredninger, bør stå i forhold til virkningene av det foreslåtte tiltaket.
Men tilbake til saken! Ikke glem hva problemet var!
Litteratur
- Regjeringen. Utredningsinstruksen. (30.07.2018)